En liten presentasjon av meg i forhold til kristendommen.
Jeg er 27 år, og veldig interessert i apologetikk.
Den dominerende ateismen
Jeg er oppvokst som ateist, med svært liten kristen påvirkning i oppveksten. Jeg hadde noen få venner som var kristne i oppveksten, og syntes det var gøy å debattere litt med dem. For å være helt ærlig var jeg nok langt, langt mindre kunnskapsrik om området religion, enn jeg ville innrømme selv, og syntes at et vinnende argument var «Hvorfor står det ikke noe om dinosaurer i Bibelen? Da tar du feil, innse det». Jeg snuste også litt på goth og satanisme en liten periode, men det var heller ikke så seriøst. Kanskje det var det nærmeste jeg kom et ungdomsopprør? 😛 Men også da var det ikke snakk om den overnaturlige delen av noe av det, det var filosofiene som var interessante. Jeg visste jo at det ikke var noe annet enn vitenskap i verdensbildet uansett, liksom.
Jeg fikk meg en kristen kjæreste når jeg var 16, og gjorde ikke noe særlig ut av det, utover at det var hennes sak. Jeg var med på noen kristne leirer med henne, i hovedsak for å være med henne, og hun sa man ikke trengte være kristen, og at det var sosialt, så jeg tenkte «sure, hvorfor ikke?». Jeg var tydelig til lederne (hvis jeg husker riktig), om at jeg ikke var kristen, men jeg hadde såpass respekt for menneskene på leiren, at siden jeg var blant de eldre og allerede da jeg kom inn portene var en av dem som ble sett opp til, at jeg valgte å ikke si det til de andre. Jeg sa altså ikke at jeg var kristen, men jeg tipper at de fleste deltakerne som ikke kjente meg, antok jeg var det allikevel. Det var greit for meg, for jeg var der strengt tatt ikke for å endre noens perspektiver, eller noe slikt. Jeg var jo der med dama… 😛
Får gi det en sjanse, da… (Deisme i praksis)
Først når jeg var ca 18 år, valgte jeg å begynne å kalle meg kristen. Per i dag, synes jeg det er veldig vanskelig å huske hva akkurat det var som gjorde at jeg valgte å kalle meg kristen da, fordi jeg var i hvert fall alt annet enn «typisk kristen». Det var mer en utfordring fra en ny kristen kompis jeg hadde fått meg, etter at vi hadde diskutert en del, at jeg rett og slett skulle begynne å si at jeg var kristen, og da ville jeg oppleve sannheten i kristendommen. Jeg var kommet til et punkt der hvor jeg tenkte noe i retning «Ja, hvorfor ikke?», etter å ha blitt mer og mer åpen for kristendom etter diskusjonene vi hadde hatt. Det vi særlig hadde diskutert, var dette med begynnelsen på universet, og hvordan Gud og Big Bang-teorien ikke nødvendigvis er motsetninger, men heller hvordan Gud gir desto mer forklaringskraft til Big Bang-teorien, faktisk. Noe må ha vært det første som var, og vi så på fire alternativer. Vi var enige om at ingenting fungerte dårlig. Så var det to forskjellige alternativer med noe fysisk, enten at det fysiske «alltid» har vært uten bevegelse, og så plutselig har bevegelse, eller at det alltid har vært bevegelse i det fysiske. Av disse fungerte første fysiske alternativ egentlig akkurat like dårlig, og skrek etter en annen ikke-fysisk forklaring. Og det var det fjerde alternativet, var da nettopp noe ikke-fysisk som det første som var, uten noen begynnelse. Etter flere måneder med å lese alt jeg kunne komme over om Big Bang fra et vitenskapelig perspektiv, blant annet var det heldigvis timet med en stor sak i Illustrert Vitenskap om type «Hva var før Big Bang?», ble jeg til slutt overbevist om at den beste forklaringa her var at «noe ikke-fysisk» var først. Og jeg var enig om at det første der, er hva kristne (og for eksempel muslimer) snakker om, når de snakker om Gud.
Jeg fikk aldri noen wow-opplevelse av noen type, og opplevde ingenting jeg følte var overnaturlig i hvert fall.
Det tok relativt lang tid før jeg utviklet meg noe særlig som «kristen», og jeg var det jeg likte å kalle filosofisk kristen. Jeg hadde ikke noe forhold til Bibelen på noe vis, og jeg anså ikke Jesus som en person i historien en gang. Jeg ba ikke. I praksis var det jeg kalte å være en kristen på det tidspunktet, basically at jeg likte ting som det dobbelte kjærlighetsbud, den gyldne regel og den typen ting, samtidig som jeg var åpen for at det var en reell mulighet for at en Gud nok kunne eksistere. Jeg mente på dette tidspunktet at Islam, Jødedom og Kristendom basically var akkurat det samme, bare til forskjellige geografiske områder/kulturer.
Men jeg fortsatte på disse leirene, og fikk mer og mer ansvar, og tok litt ledertrening og det som var, til tross for at det ble slutt med henne (hun hadde jo strengt tatt ikke vært spesielt stor del av hvorfor jeg valgte å kalle meg kristen i utgangspunktet). Jeg gikk aldri i noen menighet eller noe slikt, for jeg trengte jo ikke noe slikt. Det var gøy med leirer, og sosialt, så det kunne jeg gjøre noe av, så ofte jeg kunne. Type en til to ganger i året. Kanskje til og med tre.
Troen utvikler seg med noe vitenskap
Det var først i begynnelsen av 2011, altså når jeg var passert 22 år, at jeg begynte å få noe særlig utvikling fra det filosofiske jeg allerede hadde som grunnlag i troen min… Det begynte på en nokså «brutal» måte. Jeg har selvfølgelig alltid holdt vitenskapen svært høyt. Og jeg har ledd av folk som har ment at jorda var ung, og slike ting. Det var jo bare idioter uten kritisk tenkeevne. Så fikk jeg plutselig et lite hint om hva som faktisk var argumentene imot evolusjon for eksempel. Jeg hadde aldri hørt om eller tenkt på at det var store hull i fossilene før! (Noe som strengt tatt viser veldig godt hvor godt informert jeg var, før jeg begynte å dømme og vite best som bare det) Og plutselig stod det klart for meg, at selvfølgelig ga det mening! Det burde jo regelrett kry av dyr som var ufullstendige og hele evolusjonen fra ende til annen burde selvfølgelig være så flust av, at det skulle ikke være noe som helst problem å finne alle mulige mellomformer som ikke var hele dyr, og i det store og det hele.
Dette var heldigvis relativt kortvarig… Etter å ha satt meg litt inn i den faktiske, reelle argumentasjonen imot evolusjon (dog ikke ekstremt hardcore mye), bega jeg meg ut på et forum. Så fikk jeg gode svar. Og så droppet jeg hele den argumentasjonen, og aksepterte igjen evolusjonsteorien, i stor grad slik jeg ble fortalt på ungdomsskolen. For meg var det en lettelse, jeg følte en liten periode at jeg holdt på å bli gal, som var i ferd med å avskrive noe vitenskap… Det var veldig ubehagelig for meg, men jeg følte en periode at det strengt tatt var der bevisene ledet meg. Og jeg var noe forvirra.
For meg var dette den første introduksjonen til seriøse, ordentlige argumenter for at verden i realiteten blir påvirka av Gud. Og selv om jeg kan virke noe vinglete og lett og overbevise, sier jeg til meg selv at det bare betyr at jeg faktisk er reelt åpen for argumenter som strider imot det jeg mener fra før. Og at jeg faktisk prøver så godt jeg kan å finne sannheten, istedenfor bare det som er greit eller føles fint. Og at jeg faktisk lar meg overbevise av gode argumenter. Dessuten lærte jeg også at til og med påstander som kan virke direkte absurde, kan faktisk være at er godt gjennomtenkte, selv om det ikke alltid blir kommunisert særlig godt i utgangspunktet.
Jeg har også nå, selv etter å ha snudd tilbake igjen, fått mer respekt for dem som mener at evolusjonsteorien ikke stemmer. I hovedsak fordi det faktisk er mange gode argumenter, med reell vitenskaplig bakgrunn, som kan tolkes til å gå imot evolusjonsteorien. Jeg liker også nå å holde meg så oppdatert som mulig på hva som kommer fra ung-jord-fronten (For ordens skyld: Jeg vurderte aldri ung jord, det handlet for min del kun om evolusjon faktisk hadde en reell forklaringskraft for utviklinga av livet på jorda), og abonnerer derfor på podcaster jeg synes har et veldig godt utgangspunkt for diskusjonen. Både for å høre om det kommer nye argumenter, for å teste argumentene, og for å holde meg oppdatert av prinsipp. Et eksempel på en slik podcast som jeg synes har et godt utgangspunkt, fordi de tar helt klart hensyn til og bruker i all hovedsak vitenskaplige argumenter, er Creation Training Initiative, selv om det er tydelig at prioriteten er først og fremst på deres tolkning av hva som står i Bibelen.
John Lennox og apologetikk
Det tok rundt to og et halvt år (Altså i 2013, akkurat fylt 25) før jeg oppdaget John Lennox. John Lennox debaterte Richard Dawkins. Da måtte han ha peiling. Og da jeg hørte debatten, satt jeg igjen med et inntrykk av at han var langt mer konsis og håndfast enn Dawkins, og at han strengt tatt hadde bedre argumenter. (Det tok en god stund før jeg fant ut at Dawkins strengt tatt ikke er all that, og egentlig ikke egner seg noe særlig i debatter, i hvert fall ikke om religion eller andre ting han ikke forstår i det hele tatt, men det fikk i det minste John Lennox til å virke super :-P)
Det var først da jeg oppdaget John Lennox at jeg begynte å bli ordentlig interessert i et ordentlig og reelt svar på kristendom. Han viste at man kunne være ordentlig rasjonell og bruke vitenskaplige argumenter, som en kristen. Det tok noen uker med masse debattitting før jeg også oppdaget at John Lennox også mente at Jesus var en reell person i historien. Dette overrasket meg veldig da jeg hørte det, og jeg ble interessert i hva disse bevisene han snakket om kunne være. Og siden dette har jeg bare blitt mer og mer interessert i apologetikk, eller trosforsvar.
Fram til dette hadde jeg i aller høyeste grad vært interessert i filosofiske svar til kristendommen (som var naturlig i og med at det for meg var en filosofisk greie), og argumenter som om livets opprinnelse og universets tilblivelse hadde jeg tenkt veldig mye på, og følte jeg hadde rimelig god kontroll på dem. Mye var selvtenkt, og jeg må innrømme at jeg ikke var helt sikker på om det var så mange andre med slike meninger, i grunnen, før jeg møtte på Lennox. Og jeg visste heller ikke at dette var et enormt miljø selv etter Lennox.
Jeg begynte å lese bøker om trosforsvar. Det var en svak start, men jeg var også fremdeles på det punktet hvor alle religioner har noe sannhet i seg, og de abrahamiske er basically de samme, og at ingen av dem hadde noe mer reell historie å gjøre, at det bare var livssynet, filosofien og moralen som var det viktige.
Etter å ha lest to bøker som strengt tatt var like mye om trosforsvar, som DaVinci-koden er anti-kristendom, fikk jeg tak i en litt mer håndfast bok, uten en fiktiv historie, men med reelle argumenter. Det var «Brev fra en skeptiker», en brevutveksling mellom far og sønn, hvor sønn er blitt kristen, og de diskuterer ærlig og ordentlig religion i brevform. Her var det tydelig at det begynte å forme seg ting.