Dette er en kort og forenklet versjon av hovedargumentet for en begynnelse, hvor man bare ser på hva som er alternativene til «det som alltid har eksistert». Der hovedargumentet får fram alternativene med logisk årsakssammenheng, ser denne formen på egenskapen til «det første» i utgangspunktet. Denne posten er ment til å fungere i sammenheng med denne videoen:
De tre alternativene er kort og godt:
1. Universet oppstod av ingenting
2. Universet har alltid eksistert
3. Universet oppstod av noe annet enn det universet er.
Ingenting
Tingen med ingenting, er at det synes å være vanskelig å forholde seg til. Det er kanskje ikke så rart i denne sammenhengen, i og med at det er vanskelig å forholde seg til at universet skal være skapt av ingenting.
Det kosmologer gjerne gjør i denne sammenhengen, er at de omdefinerer begrepet ingenting, slik at det får en annen betydning enn det man gjerne tenker på, når man snakker om ingenting. For eksempel sier Lawrence Krauss at det finnes mange versjoner av ingenting, for eksempel vakuum eller at summen av all energi (positiv og negativ energi) er lik 0. Ingen av disse er ingenting, naturligvis.
Det er også vanlig å bruke en annen måte å si det på; Istedenfor å si at universet har oppstått av ingenting, kan man si at det er selvskapt. Det har oppstått av seg selv. Men dette er altså akkurat det samme som at det har oppstått av ingenting, med mindre man mener det er en prosess som har gjort dette, og da er men inne i Krauss’ måte å snakke på igjen, hvor man sier at universet er selvskapt, men det betyr ikke at det ikke var en prosess før.
Så hvorfor snakker vi om ingenting, i det hele tatt? Jo, det er ganske enkelt; fordi den fysikken vi har nå, og de observasjonene vi gjør i universet, samt den ledende filosofien vi har nå, tilsier at universet faktisk har en begynnelse. Om man tar fysikken helt ut, kommer man til det man har valgt å kalle en «singularitet» på fagspråket (Hadde fagspråket vært mer preget av religiøse ordvalg, ville de nok kalt det et mirakel istedenfor 🙂 )
Grunnen til at dette kalles en singularitet, er fordi vi ikke forstår hvordan det hele henger sammen i dette punktet. Prinsippene som står bak, som Einsteins generelle relativitetsteori peker mot at vi faktisk kommer til et nullpunkt. Og da snakker vi altså om ingenting. Samtidig blir det også noe trøbbel om hvordan dette skal settes sammen som et puslespill og hvordan det hele faktisk til slutt skal bli ingenting. Når jeg snakker på denne måten, snakker jeg i perspektivet hvor man spoler tiden tilbake.
Evig univers
Det neste alternativet jeg tar opp i videoen, som strengt tatt er der Krauss’ modeller faktisk ender (med mindre de «til slutt» har en begynnelse, da er de igjen tilbake til at de har oppstått av ingenting), er at universet er evig. Det har ingen begynnelse, eller slutt. Dette blir gjerne fremmet på flere måter. Enten kan universet ha begynt på nytt, og avsluttet seg, for så å begynne på nytt igjen uendelig mange ganger, eller så kan det være uendelig mange universer som oppstår uendelig mange ganger.
Dette er i utgangspunktet langt vanskeligere å bare avfeie, slik man kan med reelt ingenting. Vi kunne gjort det enkelt, og sagt at vi rett og slett ikke kan si noenting om hva som er før denne singulariteten, og ferdig med det. I så fall ville den naturlige konsekvensen av dette, være at det er like sannsynlig at det er uendelig universer før singulariteten, som noe annet. Men jeg tror vi kan si noe mer. Vi kan se i dybden på det, med vitenskapelige og filosofiske refleksjoner, slik jeg har gjort i hovedargumentet for en begynnelse, eller vi kan se rent intuitivt på det.
Synes det virkelig som en virkelighetsnær måte å tenke på virkeligheten på, å si at universet slik vi kjenner det, har allerede gjort akkurat det det gjør nå, uendelig antall ganger allerede? Og det kommer til å fortsette å gjøre akkurat det det gjør nå, uendelig antall ganger til? Jeg kommer til å skrive dette, og har skrevet dette, uendelig ganger allerede, med de samme skrivefeilene og alt. I tillegg har jeg også, og kommer til å ha, skrevet dette med flere skrivefeil uendelig mange ganger, ellers er alt likt i universet. Og også store forskjeller; dersom det er fysisk mulig at jeg var presidenten av USA, vil dét også ha skjedd uendelig mange ganger. Eller at jeg aldri eksisterte, selvsagt. Eller mennesker i det hele tatt for den saks skyld.
En særlig problematisk konsekvens av dette, er at det også vil finnes uendelig mange univers hvor jeg blir tildelt 15 royal street flush i spar på rad i et pokerspill. Så dersom dette skjer, trenger ingen anklage meg for juks, vi kan ganske enkelt bare anerkjenne at vi er i akkurat et av de uendelig mange universene hvor akkurat dét skjer.
For meg er det ikke åpenlyst at man burde velge dette alternativet framfor at noe annet enn universet har gjort at universet eksisterer. Faktisk synes jeg det høres langt mer rasjonelt ut, on the face of it.
Noe som ikke er universet
Så da er vi altså på dette som eksisterer utenfor universet. For at dette skal være et alternativ i det hele tatt, må det altså skille seg ut ifra alternativet om et evig univers, eller ingenting. For at det skal kunne forklare noe bedre, må det være i stand til å unngå de samme problemene som oppstår i de andre alternativene.
Som jeg nevner i videoen, må det være i stand til å gjøre at universet eksisterer. Naturlig nok. Det må være noe annet enn universet selv, som jo også er selve kriteriet i utgangspunktet. Samtidig må det være i stand til å fritt velge, og dette er kanskje den første som trenger litt mer forklaring.
Grunnen til at det må være slik, er at dersom det ikke er et fritt valg, altså et valg som ikke hadde noen automatisk årsak-virkning, er at dersom det ér betinget av andre årsaker, vil det være slik at du får uendelig antall univers igjen, og da kan man like gjerne klare seg uten den ekstra forklaringa her i tillegg.
Videre sier jeg også at dette noe må være utenfor tid og rom, uten å begrunne dette. Det kan jeg forklare her; grunnen til dét, er at i og med at det ikke eksisterte noe tid og rom før universet eksisterte, må det helt naturlig også selv ikke bestå av tid og rom, eller som Einstein har etablert; de henger sammen, og er romtid. Så sier jeg også at det må være evig, og det er nokså naturlig også; dersom det ikke er evig, finnes det et punkt hvor det ikke eksisterte, og da eksisterte altså ingenting, og man får problemene fra punkt 1. Og hvordan i alle dager skulle man kunne si at «ingenting» har noe mer eller mindre mulighet til å lage universet, enn noe annet enn universet?
Gud
Så da har vi altså etablert, kun ved hjelp av fornuft og logikk, at dersom universet ikke har oppstått av ingenting, og det ikke eksisterer uendelige mengder univers, er alternativet at det eksisterer noe annet. Dette «noe annet» har minst disse kvalitetene:
- Kan skape universet
- Ikke en del av universet selv
- Fri vilje
- Ikke bundet av tid og rom
- Har eksistert evig
Dette er alle sammen ting vi sier om Gud. Dette passer utmerket overens med Gud. For meg var det faktisk så overbevisende, at jeg gikk fra å være ateist til å tro det eksisterte en Gud på grunn av dette. Viktig å understreke, er at dette ikke er et fullt argument for hvem og hvordan Gud er, det trenger vi andre argumenter for. Men det viser at det er grunnleggende rasjonelt å tro det eksisterer en skapende Gud.
Hei Leif Egil
Jeg er sterk agnostiker og generelt ganske interessert i filosofi. Takk for en interessant video. Det du presenterer her er en versjon av det såkalte kosmologiske argumentet for Guds eksistens. Jeg synes argumentet er veldig interessant, og etter å ha vært på en debatt om det ble jeg mye svakere i min ateisme og sterkere i min agnostisisme. Skjematisk ser argumentet sånn ca. slik ut:
P1: I denne verden er en uendelig rekke av årsaker og virkninger umulig.
Dermed: Universet må ha en ultimat årsak.
P2: I denne verden er det umulig at noe kan oppstå fra ingenting.
P3: I denne verden er det umulig at noe kan skape seg selv.
Dermed: Universets ultimate årsak må være noe som finnes utenfor denne verden som er i stand til å skape universet i denne verden. Dette noe kan vi regne som Gud.
Jeg synes premissene for argumentet virker sånn passe rimelige, og argumentet er logisk gyldig. Med andre ord holder konklusjonen så lenge premissene stemmer. Som du sikkert har gjettet allerede, har jeg noen innvendinger mot det du sier:
1) Du sier at det er logisk umulig at noe kan oppstå fra ingenting. Det stemmer ikke. Det virker å være slik fra vår erfaring med virkeligheten, men det er ingen logisk regel som i seg selv gjør det umulig at noe kan oppstå fra ingenting. Det virker utrolig at noe skal kunne oppstå fra ingenting, men det er det mye som gjør når vi snakker om store eksistensielle spørsmål. Spør du meg virker det like utrolig at det eksisterer et allmektig vesen med fri vilje utenfor vår verden som er i stand til å skape hele universet i vår verden.
Når det kommer til starten av universet og hvordan vår eksistens i det hele tatt er mulig, er det mye som ikke kan forklares med å tenke på virkeligheten slik vi er vant med å tenke på den. Vi er vesener som finner det naturlig å tenke at alt forårsakes av en tidligere hendelse. I våre daglige liv er dette en praktisk og nyttig måte å se verden på, men når vi f.eks. studerer oppførselen til ørsmå partikler i laboratoriet kan det se ut til at ikke alt må ha en årsak. Mange fysikere tror at noen egenskaper ved partikler, som deres posisjon, er tilfeldig (https://en.wikipedia.org/wiki/Uncertainty_principle). Det jeg prøver å poengtere er at verden ikke nødvendigvis er sånn som det er naturlig for oss å tro at den er.
2) Du sier også at det er umulig at noe kan ha eksistert uendelig. Jeg er uenig i dette med samme argumentasjon som jeg bruker ovenfor. Verden trenger ikke å være sånn som det er naturlig for oss å tenke at den er, selv om dette er vanskelig å fatte.
3) Du sier at Gud ikke kan ha oppstått fra ingenting fordi du mener at ikke noe kan oppstå fra ingenting. Du sier med andre ord at også Guds eksistens, på samme måte som universet, må følge prinsippet om å ikke kunne oppstå fra ingenting, men Gud trenger tydeligvis ikke å følge prinsippet om at ingenting kan eksistere uendelig. Hvordan forklarer du dette?
4) Du snakker om at vi i dag vet ganske sikkert at universet har en begynnelse. Det er faktisk en forenkling av det fysikerne mener. Vi vet ganske sikkert at universet har utvidet seg fra å være hypotetisk uendelig lite, men vi har modeller der denne utvidelsen har vart i evig tid. Dette er igjen noe som kan være mulig siden virkeligheten ikke trenger å være slik vi vanligvis tenker om den.
5) For å forklare hvordan universet kan ha oppstått gitt at det ikke kan komme fra ingenting og ikke har eksistert i evig tid, kommer du med en hel rekke store antakelser. Jeg synes disse antakelsene er minst like utrolige som antakelsene om at universet har oppstått fra ingenting eller har eksistert i evig tid.
I en kjent skapelsesmyte står verden oppå en skilpadde. For å forklare hva skilpadden sto på sa man at den sto på en annen skilpadde. Hvordan forklarer du at Gud, som skapte verden, kan eksistere? Finnes han på grunn av en annen Gud? Eller står han på en skilpadde?
Heisann, Anders! 🙂
Takk for kommentar, det setter jeg veldig pris på! 🙂 Det tok litt tid før jeg svarte her, men det er fordi jeg ønsket å sette meg ned og svare ordentlig, istedenfor å bare slenge sammen noe 🙂
Når du sier sterk agnostiker, mener du da «Det går ikke an å vite om det eksisterer noen Gud» slik jeg har beskrevet sterk agnostiker her:
https://apologikk.no/definisjonene-jeg-bruker/#Sterkagnostisisme
Det kosmologiske argumentet du presenterer her, ser ut som en relativt god oppsummering 🙂
Jeg tenker jeg svarer på innvendingene punktvis og strukturert, slik du har gjort, det er enkelt og bra 🙂
1) Denne innvendingen er ganske populært, og den bygger på tre misforståelser, slik jeg ser det. Det ene er forståelsen av logikk, det andre er «ingenting», og det tredje er «årsak».
Jeg vil aller først bekrefte at jeg er helt inneforstått med at det er en grunnleggende forskjell på som er logisk og hva som er intuitivt, og at det ikke nødvendigvis trenger å være en sammenheng mellom disse to.
Når det kommer til logisk umulighet ved at noe oppstår fra ingenting, handler det mest om semantikk, enn noe annet. Ingenting, på den måten jeg snakker om det her, er noe helt uten egenskaper, det har ikke noe potensialitet. Dersom det er noe med potensialitet, vil det ikke være ingenting, men enten noe fysisk, eller noe ikke-fysisk (eller begge deler).
Når det kommer til årsak, trekker du fram tilfeldighet, men tilfeldighet unngår på ingen måte årsaksbegrepet. Det betyr at sjanse er en del av årsaken, men på samme måte som det å kaste en terning også gir et (relativt) tilfeldig tall, er det heller ikke årsaksløst; man kan hele tiden «spole tilbake tiden», og hele tiden finne en årsak til det som skjedde, selv om det var sjanse involvert.
Ellers har jeg allerede skrevet en del om årsak og kvantemekanikk i min hovedbloggpost om det kosmologiske argumentet, hvor jeg faktisk tar for meg innvendingene. Dersom du ønsker å fokusere på kvantemekanikk, har jeg skrevet litt om det her:
https://apologikk.no/2015/12/17/hovedargument-for-en-begynnelse/#kvarker
Dersom fokuset ditt er først og fremst for eksempel Lawrence Krauss’ argument om at ingenting kan produsere et helt univers, har jeg skrevet mer om det her:
https://apologikk.no/2015/12/17/hovedargument-for-en-begynnelse/#Krauss
2) Jeg mener at jeg ikke har sagt at det er umulig at noe kan eksistere evig, jeg sier blant annet at det ikke-fysiske må være evig. Jeg er helt enig i at jeg ikke formulerte det på beste mulige måte, akkurat, og kunne med fordel ha vært langt tydeligere på at det er nettopp fordi det fysiske er determinert på et vis, at det ikke kan være evig, fordi det da oppstår en rekke paradokser (siden du allerede har nevnt tilfeldighet i kvanteverden, legger jeg ved der jeg tar opp nettopp forholdet mellom tilfeldighet, sjanse og uendelighet her:
https://apologikk.no/2015/12/17/hovedargument-for-en-begynnelse/#determinertsjanse
Problemet med en determinert/fysisk uendelighet, er at den møter en hel rekke paradokser som jeg altså har beskrevet i hovedargumentet i langt større utstrekning.
3) Det er slik at problemene oppstår så fort man har en faktisk/determinert uendelighet, og det betyr altså at Gud da nødvendigvis er nødt til å kunne unngå dette for å kunne være en bedre forklaring. Det betyr at ikke-determinisme, og altså evnen til å velge å starte universet helt fritt, tvinger seg fram.
Her er både argumentet imot en skapt Gud, og at Gud er en faktisk uendelighet relevant, som er de to første innvendingene jeg tar for meg, her:
https://apologikk.no/2015/12/17/hovedargument-for-en-begynnelse/#skaptgud
4) Ja, det finnes noen som har laget modeller om både oscillerende univers, og multivers for å vise at universet har eksistert uendelig. Disse teoriene møter altså alle disse paradoksene i full kraft, og er derfor prinsipielt usannsynlige, med mindre de kan unngå paradoksene på et vis. Det er også verdt å nevne at selv om en del av disse modellene får gjennomslag i populærkulturen, er det svært få kosmologer som faktisk holder til slike alternativer.
Den ateistiske kosmologen Alexander Vilenkin har uttalt dette:
«Det er sagt at et argument er hva som overbeviser rasjonelle personer, og et bevis er hva som overbeviser selv en irrasjonell person. Med beviset nå på plass, kan ikke kosmologer lenger gjemme seg bak muligheten til at det finnes et evigeksisterende univers. Det er ingen måte å slippe unna: de er nødt til å møte problemet med en kosmisk begynnelse.» – Alexander Vilenkin, Many Worlds in One, s. 176.
Dersom man «gjemmer» seg bak at man ikke trenger å følge virkeligheten slik vi vanligvis tenker om den, kan man også forkaste absolutt alt. Da gjelder det naturligvis også akkurat like mye om de hypotetiske modellene, og de stiller akkurat like dårlig som «ut av ingenting». Men «problemet» med dette, er at vi imidlertid har et helt rasjonelt, logisk og meningsfullt alternativ, som beskrevet her; Gud skapte universet. Det kan rasjonelt argumenteres for på akkurat samme måte som man bruker for å konkludere med mørk materie og mørk energi, faktisk.
5) Hvilke antakelser tenker du på her? 🙂 Om hvilke kvaliteter denne eventuelle «noe annet» må ha? Samtlige av de jeg nevner, er logiske konklusjoner, basert på nødvendige egenskaper, gitt at det skal *kunne* være en forklaring for noenting.
Angående skilpadda, er det vel ikke en skapelsesmyte men i beste fall et retorisk grep fra 1800-tallet, som *muligens* kan ha *feilaktig* henspeilet på «verdensskilpadda» fra indisk mytologi som oppstod på 1500-tallet 🙂
Ellers tror jeg det hadde vært veldig fornuftig om du kunne tatt deg tid til å lese hele hovedargumentet, da det er en rekke elementer jeg ikke får dekket i en så «kort» kommentar som dette. Jeg håper veldig på et godt og konstruktivt svar, som vi kan bygge videre på! 🙂 Om du mener jeg har unngått eller misforstått noen av dine poenger, pek det gjerne ut, jeg setter pris på tilbakemelding! 🙂
Med vennlig hilsen
Leif Egil Reve 🙂
Hei Leif Egil! Du holder ikke tilfeldigvis til i Oslo eller omegn? Jeg har dårlig tid til å skrive et svar til deg, så det hadde egentlig vært fint om vi kunne møtes for å diskutere.
Anders
Hei, beklager, erkjente ikke denne før nå (Jeg må ha godkjent den i søvne, eller noe xD Kanskje jeg bare ikke kobla at det var en ny kommentar), jeg hører til i Kristiansand. Hvis du skulle komme innom byen en gang, er det bare å ta kontakt!! 🙂 Ellers synes jeg det er viktigere at du svarer når du faktisk har tid, og da kan det ta litt tid før den tiden kommer 🙂 Hehe 🙂 Så for min del, er det bare å svare når du har tid, om det er en uke eller et halvt år til 🙂 Men om du skulle komme innom Kristiansand i mellomtiden, kan vi gjerne ta det ansikt til ansikt istedenfor! 🙂
Hei Leif Egil. Tusen takk for et langt og godt svar. Jeg håper jeg klarer å finne en anledning til å svare tilbake om ikke så alt for lenge.
Hilsen Anders
Du skriver «Prinsippene som står bak, som Einsteins generelle relativitetsteori peker mot at vi faktisk kommer til et nullpunkt. Og da snakker vi altså om ingenting».
Mener du her ingenting, som i et fravær av absolutt alt?
Når du snakker om universet, mener du da vårt firedimensjonale tidrom, eller mener du alt av materie, energi, tid, og rom?
Vel, konsekvensen av teorien, slik jeg forstår det, er at det vil være en tilstand uten bevegelse i noen form, og det vil være «uendelig lite». Men særlig poenget med at det faktisk ikke vil være noen bevegelse, til og med om det faktisk skulle være noe annet enn et filosofisk ingenting, som ifølge vår gjeldende forståelse av tidrom vil bety at det ér ingenting; faktisk ingenting. Det som er helt sikkert, er at teorien peker mot noe uten potensiale; noe helt uten bevegelse. Noe helt uten bevegelse som begynner å bevege seg, trenger en forklaring, utenfor seg selv. Dersom det er en forklaring av lik natur som seg selv, trenger denne forklaringen en ny forklaring og man oppnår enten «infinite regress», eller så finner man en forklaring som er av en annen natur. Alt som er fysisk, vil være av samme natur, og vil trenge samme type forklaring, eller, om det «unngår» det ved å holde på uendelig, vil det møte alle paradoksene i hovedargumentet. Dersom forklaringa møter alle paradoksene, er det naturlig å ellers søke om det finnes en forklaring som både kan forklare det som trengs å forklares, óg unngår paradoksene. Dette er mulig. Da er det mer rasjonelt å forholde seg til denne forklaringa. Så blir det neste spørsmålet hva vi kan si om denne forklaringa; hvilke kvaliteter er nødvendige, hva betyr det at vi kan og ikke kan finne ut videre? Hvordan vil det påvirke vitenskapen, relasjoner og samfunnene våre i praksis? Kanskje ikke i det hele tatt? Dersom det er en deistisk årsak, for eksempel, er den lettere irrelevant. Dersom det er en energi som gjennomsyrer alt, påvirker det sannsynligvis hvordan vi kan forstå ganske mye.
Takk for svar.
Grunnen til at jeg ba om en avklaring er at det er noen problemer med å anse en slik singularitet som «ingenting». Ett problem er at det er da uten utstrekning, ja, men det er da bokstavelig talt uendelig tetthet. En fysisk uendelighet, om du vil. Når man så i tillegg ikke aksepterer et kvantefelt, som mangler utstrekning, materie, og tid, som ingenting, så blir det urimelig å påstå at en singularitet tilsvarer ingenting.
Det er også problemer med selve denne hypotetiske singulariteten. En slik singularitet er en ekstrapolering fra universets ekspansjon («Big Bang»), og tilbake, ved hjelp av relativitetsteorien. Men man tar da ikke høyde for kvantefenomen, som gjør seg gjeldende før det faktisk er en singularitet. Det blir litt som å forsøke å forklare planetenes bane kun ved hjelp av Newtonsk mekanikk, når man vet at det er andre ting som spiller inn.
Det andre spørsmålet jeg stilte var hva du legger i begrepet «universet». Det spørsmålet har en enkelt motivasjon, og det er at en påstand er vidt forskjellig, avhengig av hva man legger i ordet «universet». For eksempel, hvis man med påstanden «Universet hadde en begynnelse» mener at vårt 4D tidrom ikke har vart evig, så er det vidt forskjellig fra å mene at som kan beskrives gjennom fysikk, naturlover, og lignende ikke har vart evig. Dette mener jeg at er en viktig distinksjon når man diskuterer slike emner som dette.
Hei, beklager, jeg har rett og slett hatt veldig masse å gjøre, men har nå tid og mulighet til å svare en del 🙂
Takk for at du er aktiv, og gir gode, konstruktive svar, hvor man kan bygge videre og komme fremover i problemstillinga 🙂
Til poeng nummer én, her: Det du sier her er basically riktig; jeg vil derfor forklare hva jeg mener:
Konklusjonen ved singulariteten; man kan si at det er uendelig lite/uten utstrekning ved å forklare at «svaret» faktisk er «Lim -> 0», altså ikke uendelig liten utstrekning, men faktisk 0 utstrekning. Men du har helt rett i at dette er et problem, energitettheten vil nemlig nærme seg «Lim -> ∞». Men ved 0, vil også all matematikken bryte sammen, i form av at vi ikke har matematiske muligheter til å regne ved det (i tillegg til problemet du allerede har nevnt med fysikken).
Til poeng nummer to: Det stemmer at fysikken får «fysiske» problemer før man kommer til de «matematiske» problemene, og man har, i det aller minste ikke foreløpig, noen løsning på dette. Det kan tenkes at vi ikke finner en «theory of everything», og det kan tenkes at vi faktisk får en slik. Uansett hva som er tilfellet, vil de filosofiske argumentene for en begynnelse (eller mer konkret: Imot en faktisk uendelighet av noe fysisk) gjelde.
Til poeng nummer tre: Jeg har ikke lagt veldig mye vekt på det, men jeg avklarer dette spørsmålet når jeg sier det er like gjeldende for eventuelle multivers, oscillerende univers osv. Eller misforstår jeg distinksjonen her? Fordi slik jeg forstår det du ønsker å skille på, er det om vi snakker om dette universet eller inkluderer hypotetiske univers, eller lignende før/»før» vårt univers også?
Altså, synes det for meg som om du snakker om fysiske elementer; ting som kan beskrives i fysikken, uansett. Og hvis det er tilfellet, mener jeg de filosofiske argumentene er like gjeldende uansett.
Tilbakeping: Hvordan startet universet? - OmGud.net
Hei igjen,
Jeg får ikke svart på kommentaren din ovenfor her. Så det får bli en ny kommentar igjen, som er ment som svar på din kommentar 21. desember 2016, kl. 20.03.
Vi virker å være enige i dette. Hvis jeg skal forsøke å oppsummere, er vi enige om følgende?
(a) Vi har ikke grunnlag for å si at det var en faktisk singularitet,
(b) Hvis det faktisk var en singularitet så ville ikke dette tilfredsstille kriteriet for å være ingenting, og
(c) Hvis det faktisk var en singularitet så ville vi hatt en fysisk uendelighet, i form av massetettheten.
Angående distinksjonen mellom det fysiske 4D tidrommet vi befinner oss i og alt fysisk, så var det mest for å sjekke om vi var enige i relevansen av denne distinksjonen. Det tror jeg vi er, så da kan vi bare henvise til det i videre diskusjoner. Enig?
-Uriel