Noen ting kan være greit å definere klart og tydelig, sånn at hvis noen skal si imot meg, så vet de i hvert fall hva jeg mener med begrepet jeg bruker, i tilfelle de bruker begrepet på en annen måte. Dette blir en side som vil utvides til stadighet, og jeg kommer ikke til å legge til en redigeringslogg, fordi jeg ikke ser på det som så viktig.
Mange av disse er helt åpenlyse at må defineres, imens andre er mer usikkert hvorfor må defineres. Grunnen til at jeg setter av en egen side til definisjoner, er ganske enkelt fordi da har vi muligheten til å kommunisere med hverandre med minst mulig forvirring (er håpet, da), og ha de samme premissene.
Her er en oversikt, så du kan trykke deg til begrepene du er interessert i (Sortert alfabetisk, imens den reelle listen er mer tilfeldig; de fete er dem jeg mener er ekstra viktige å være informert om i de relevante emnene):
Livssynsbegreper:
Jeg kan finne på å skrive både «en Gud» og «en gud», avhengig av kontekst. En stor G, impliserer at vi da snakker om et allmektig vesen, en første årsak, verdi og moralgiver og slike ting. Det kan i teorien akkurat like gjerne være Allah, eller deismens Gud; det er altså ikke en referanse til den kristne Gud spesifikt. Og hvis det skulle være det, skal jeg prøve å spesifisere det, eller i det minste gjøre det helt klart i konteksten hva jeg mener. Gud med liten g, er guder av typen Zevs, Odin, Hera, Mithra, Horus osv, altså ikke-evige, fysiske guder.
Livssyn
Når jeg bruker begrepet livssyn, sikter jeg til noe alle har. Det handler om linsa man bruker til å se hele verden igjennom. Det går ikke an å si at man ikke har et livssyn. Det er helt mulig å ikke ha en religion, eller et livssyn som ikke passer inn under noen kategorier av livssyn (kanskje), men mange sannhetsbegreper man forholder seg til, er med på å forme ditt livssyn.
Altså: Hvis jeg sier at jeg ikke tror på noen Gud, ikke mener det finnes objektiv moral og mener at jeg er et menneske, så har jeg et livssyn med de komponentene. Hver gang du enten bekrefter, sannsynliggjør eller avkrefter noe, er det med på å forme ditt livssyn. Man kan argumentere for at svar som «jeg vet ikke» ikke vil være med på å definere ditt livssyn, men ofte (i hvert fall i de grunnleggende spørsmålene) har man gjerne i det minste en underbevisst sannsynlighetsvurdering av det.
Selv om man kanskje svarer et genuint «jeg vet ikke» på svært mange spørsmål, er det noen spørsmål man forholder seg til, og som dermed er med på å forme ditt livssyn: Eksisterer du? Eksisterer andre? Er du og jeg det samme? Er du og en stein det samme? osv.
Et livssyn kan altså være noe som er helt underbevisst, og kan komme fram både gjennom språk og handlinger. Setningen «Jeg heter Leif Egil» kommuniserer både at jeg mener at «jeg» eksisterer og er et meningsfylt begrep, samt at jeg identifiserer meg med navnet Leif Egil. Om jeg holder døren åpen for noen som kommer rett bak meg, kommuniserer det at jeg mener det er noe verdt å gjøre, enten for egen del, eller for den bak meg sin del (eller en annen motivasjon).
Med andre ord, kan et livssyn være kjempeselvmotsigende uten noe som helst problem. Jeg kan for eksempel mene at det aller viktigste i verden, er å ta vare på miljøet. Allikevel kan jeg gjøre ting som tyder på at jeg kanskje ikke mener det til dets fulle konsekvens.
Når jeg snakker om kristne, snakker jeg om det som ofte blir kalt «personlig kristne». Det er mennesker som faktisk har et helt reelt forhold til det å leve med Jesus som forbilde. For eksempel er det her i Norge bare 25% (i 2008) som er enig (15%) eller svært enig (10%) i at det finnes en Gud som er opptatt av hvert enkelt menneske. Dette er en av de helt grunnleggende elementene i den kristne tro, og derfor mener jeg for eksempel at det er under 1 av 4 (sannsynligvis også mindre enn 1 av 5, i og med at det er flere enn bare kristne som kan stå inne for en slik påstand) i Norge som kan regnes som kristne.
Dette handler ikke om doktrine, eller noe slikt.
Jeg sier ikke at pinsevenner er kristne, men ikke lutheranere, eller noe slikt, for eksempel. Dette handler om helt grunnleggende kriterier. Selv Jehovas Vitner, mormonere og lignende vil være enige i at Gud er en som bryr seg om hva menneskene gjør.
Jeg mener også at dette er et minimumskriterie, det er flere ting, som en tro på Jesus som vår Frelser, og treenigheten må til. Kunne si de tidligste trosbekjennelsene, er en god start (Altså å kunne si dem og mene dem, ikke å kunne si dem utenat). Så muslimer er for eksempel også utelukket som kristne.
Grunnen til at jeg slenger det med her som en definisjon er at noen bruker begrepet kristne om folk som er døpt og konfirmert, og det er det eneste forholdet de har til kristendommen. Kanskje til og med enda løsere.
Jeg bruker i utgangspunktet begrepet ateisme på den typiske kristne måten. Mange ateister er ikke enige i denne definisjonen, derfor er det ekstra viktig å få det med her:
Jeg skiller mellom to former, svak og hard ateisme. Hvis jeg bare bruker begrepet ateisme, er det begge deler.
Påstand: «Det finnes ingen Gud.»
Dette er egentlig en ganske sjelden form for ateisme. De fleste sier sjelden så kategorisk nei.
Påstand: «Det finnes sannsynligvis ingen Gud», eller «Det finnes ingen grunn til å tro at det finnes noen Gud»
Dette er den mest vanlige formen for ateisme.
Nyateisme er en beskrivelse av en bevegelse, på samme måte som eksistensialisme er en beskrivelse av en bevegelse. Det betyr ikke at alle som er ateister er nyateister, for eksempel.
Nyateisme defineres litt forskjellig i forskjellige sammenhenger, men det som gjerne er felles er hvilke personer som er med i «gjengen».
Richard Dawkins, Lawrence Krauss, Christopher Hitchens, Michael Shermer, Peter Boghossian, Sam Harris, Daniel Dennett, Jerry Coyne, Steven Pinker og AC Grayling er bare et utvalg jeg kom på i farta.
Så er spørsmålet hva fellesnevneren her er, egentlig… At de verdsetter vitenskap svært høyt, er en sterk fellesnevner. At de ofte behandler Gud som et vitenskapelig tema er forsåvidt også det, men her er det noen forskjeller fra Gud er absolutt et vitenskapelig spørsmål, til vitenskapen er viktig, og hvis ikke Gud kan snakkes om i vitenskapelige forhold, hvor virkelig er Gud da?
At de mener religion som helhet er noe netto dårlig for samfunnet er også en sterk fellesnevner, hvor også dette varierer i hvor stor grad de mener religion ødelegger samfunnet, og i hvor stor grad de skiller mellom religioner for eksempel.
De fleste av disse er også både uhøflige og blir ofte usaklige, særlig i veldig offentlige situasjoner. Imens andre klarer seg bedre, og noen er det ganske stor forskjell på når de har et bedre format. Eksempelvis er det som natt og dag å høre Sam Harris i debatt, og på podcasten hans, hvor sistnevnte definitivt er den beste opplevelsen.
Så om man skal lage den mest korrekte beskrivelsen av bevegelsen, vil jeg kanskje si noe a la dette:
Agnostiske ateister som verdsetter vitenskap som primærkilde til kunnskap, og som er vokale om det i en offentlig dialog, og som felles mener at religion er noe netto dårlig for samfunnet, og i så måte burde bekjempes, men primært i dialogsform.
Det tror jeg favner de fleste om ikke alle de som ofte assosieres med bevegelsen. Så om folk faller utenfor der, så er det ikke en del av bevegelsen, men de kan allikevel være ateister osv.
Jeg deler også opp agnostisisme i to deler, svak og sterk agnostisisme. Som oftest prøver jeg å skille på disse, siden det er mye større forskjell på disse to, enn det er på sterk og svak ateisme.
Påstand: «Det er ingen mulighet til å vite om det finnes noen Gud.»
Ikke helt uvanlig posisjon å holde, men heller ikke den vanligste, svak agnostisisme er langt vanligere.
Påstand: «Jeg vet ikke om det finnes noen Gud.»
Selv om mange kan finne på å si at de er ateistisk agnostiker, eller noe slikt, bruker jeg begrepene mer skilt fra hverandre. Per definisjon er en som sier at det sannsynligvis ikke finnes noen Gud, usikker, og kan derfor havne under her, men da har man tatt en mye klarere posisjon enn hvordan jeg bruker begrepet. Grunnen til at jeg gjør det slik, er fordi det da blir klarere hvordan ordbruken beskriver forskjellige folk. Hvis det ikke er noen forskjell på svak ateisme og svak agnostisisme, ville det ikke vært nødvendig med skillet i begrepene, men jeg mener det er en forskjell på å ikke være langt unna en hard ateist, og å genuint si at du rett og slett ikke vet, og er like (eller nesten like) åpen for begge deler.
Naturalisme er et overordnet livssyn, som inneholder mange forskjellige versjoner av naturalisme. Man kan være dualistisk naturalist, hedonistisk naturalist, scientistisk naturalist, materialistisk naturalist, osv.
Utgangspunktet til naturalisme, er at man på mange måter har flytta laboratoriet ut fra laboratoriet og puttet hele verden «inni». Det betyr at mange faktorer gjerne ikke har noe med materialisme å gjøre. For eksempel: Om man ikke kan putte moral inn i en testtube og få ut en konklusjon, er ikke det en del av naturalismen. Derfor finnes både hedonistisk naturalisme og nihilistisk naturalisme. Fri vilje, det samme, så noen naturalister tror på fri vilje, andre ikke. Det samme kan sies om Gud. Det er mulig å ha et naturalistisk livssyn, og tro det finnes en Gud. Da tror du sannsynligvis ikke på den kristenteistiske Gud, kanskje mer på en slags deistisk Gud, men det er mulig. Da blir det på samme måte som med for eksempel en nihilistisk naturalist, at du trekker konklusjoner og konsekvenser utover hva streng naturalisme tillater. På sett og vis, er ikke naturalisme as such et særlig fullstendig livssyn.
Dette er livssynet som sier at det faktisk ikke finnes noe annet enn materie og energi (eller energi i forskjellige former, om du vil, e=mc² og slikt). Når jeg bruker ordet, har det ingenting med for eksempel shopping og slikt å gjøre, eller å verdsette fysiske ting.
Andre begreper:
Virkelighet er strengt tatt et litt vanskelig ord å definere ordentlig, men så absolutt nødvendig. Virkelighet definerer jeg som: «Slik det faktisk ér». Virkeligheten er objektiv, den er reell, og den er udiskutabel. Virkeligheten er også uforanderlig. Men det er veldig viktig å skille på virkeligheten, og opplevelse av virkeligheten. Det er også viktig å skille på «nå» og «ikke nå», fordi «nå» endrer seg hele tiden, uten at virkeligheten endrer seg.
Virkelighet og sannhet er også tett koblede begreper. Virkelighet er gjerne sannheten om det som faktisk er. Men virkeligheten er et begrep som beskriver «slik det er», imens sannhet er når man beskriver virkeligheten. Altså: Sannhet beskriver virkeligheten. Virkeligheten er slik det ér.
Et eksempel for å illustrere: La oss si at en person blir mobba. Siden det er antakelsen i eksempelet, er altså virkeligheten i eksempelet at vedrørende ble mobba. Hvis man spør mobberen, er det i dette eksempelet slik at mobberen ikke mener at han mobber i det hele tatt. Da er virkeligheten slik at han faktisk mobber, samtidig som virkeligheten også beskriver at mobberen ikke mener at han mobber. For ham kan det sies at hans virkelighetsopplevelse er at han ikke mobber. Den som blir mobba, føler i dette eksempelet ekstra mye på at han blir mobba, og føler at han er den som blir mobba mest på hele skolen. Virkeligheten i dette eksempelet er at det er mange som blir mobba mer enn ham, men hans virkelighetsopplevelse er like fult en del av virkeligheten, og derfor er også virkeligheten at den mobbede føler at han er den som blir mest mobba på skolen.
Om vi drar eksempelet videre, til 10 år senere, kan kanskje mobberen ha innsett at han absolutt var med på å mobbe. Da er virkeligheten at mobberen nå mener at han mobbet, samtidig som virkeligheten nå også beskriver at for 10 år siden mente mobberen at han ikke mobbet. Det er ikke noen selvmotsigelse, men et tegn på endring. På (minst) ett eller annet punkt har mobberen endret mening. Det vil også være en beskrivelse av virkeligheten. Selv om mobberen til og med nå sier at han faktisk mente for 10 år siden at han var klar over at han mobbet, vil virkeligheten være at han ikke mente det for 10 år siden, men at han nå mener at han mente det for 10 år siden, vil også være en del av virkeligheten. Mobberen snakker imidlertid ikke sant, i og med at tilfellet er at han faktisk på det tidspunktet mente han ikke mobbet.
Et annet eksempel, er i politikken. En del av virkeligheten er at det faktisk finnes en type politikk som er «best». Hva som menes med best, må selvfølgelig defineres. La oss si at i definisjonen «best», menes for eksempel minst mulig kriminalitet, og mest mulig individuell nytelse. Da finnes det et svar på hvordan dette faktisk kan løses på best mulig måte. Det kan godt være at det er flere muligheter, for eksempel, kanskje ti forskjellige løsninger gir nøyaktig samme kriminalitet og nytelse, men ved helt forskjellige tilnærminger. For å skille dem ifra hverandre, kunne man lagt til flere faktorer i definisjonen «best». Kanskje er det også relevant at det skal være minst mulig tristhet? Kanskje skal det regnes med at flest mulig får mest mulig materiell velstand? Uansett vil ikke dette påvirke virkeligheten, det vil bare påvirke definisjonen av «best», og resultatet i konklusjonen.
Det er verdt å merke seg at jeg på ingen tidspunkt her, hevder å vite hva slags politikk som faktisk er best. Og det kan for eksempel tenkes at på spørsmålet «Hvilken politikk er best for hele verden?», kan det hende at svaret ikke er én stor sammenhengende politikk. Det kan hende at i virkeligheten må den variere mellom forskjellige områder, eller blant forskjellige folk, for å faktisk utgjøre den totale, beste politikken. Så selv om det i virkeligheten bare finnes ett reelt svar på «hvilken politikk er best for hele verden?», om man tar med alle faktorer (dersom to versjoner er helt like, er det bare å legge ved en ny faktor som gjør at de skiller seg, altså vil det til syvende og sist ende med én virkelighet som svarer på spørsmålet), så har jeg på ingen som helst måte noe jeg vil si om hva slags politikk det faktisk er snakk om.
Og kanskje er det umulig å finne ut svaret? Kanskje kan vi bare tilnærme oss et svar? Kanskje er det umulig å finne ut hvilken retning svaret i det hele tatt peker? Kanskje vi ikke en gang kan finne ut om det er én sammenhengende politikk, eller om det er mange forskjellige fragmenter? Men tilfellet er like fult at det er et reelt svar på spørsmålet, og at det ér virkeligheten.
Når jeg bruker begrepet verdier, snakker jeg i all hovedsak om helt grunnleggende verdi. Det handler for eksempel om spørsmål som «Hvorfor er det greit å trampe på en stein, men ikke et menneske?» Det tyder på at det er en verdiforskjell på mennesker og stein.
Verdien handler altså om både viktighet og hvordan man kan behandle ting. Dersom man kan ødelegge noe, og ingen vil lure på hvorfor, har det sannsynligvis ikke mye verdi. Dersom man ikke trenger å forsvare hvorfor man har ødelagt noe, har det sannsynligvis ikke mye verdi.
For eksempel: Dersom du ødelegger hodet til en person, er det mange som vil be deg om ditt rasjonale for å gjennomføre den handlingen. Dersom du ødelegger en katt, er det også flere som vil lure på hvorfor du gjorde det. Og dersom du ødelegger et glass, vil sannsynligvis eieren lure på hvorfor. Dersom du sparker grus rundt omkring, eller smeller to steiner imot hverandre så de ødelegger hverandre, vil sannsynligvis ingen lure på noenting om hvorfor eller kreve noe rasjonale for hva du har gjort (med mindre noen eide det, kanskje).
Disse eksemplene illustrerer også forskjeller. Dersom du ødelegger hodet til en person, er det ikke godkjent å si «Jeg var så sint», imens det vil være «godkjent» med glasset (og i hvert fall om det var ditt eget) og steinene. «Jeg kjedet meg» vil være ikke være et godt nok svar på selv glasset (med mindre det var ditt eget), men steinene er det mer enn nok på. Å ødelegge hodet til noen kan for eksempel forsvares hvis alternativet var at hen hadde drept deg, fordi da er liv mer verdt enn hode.
Det jeg ikke snakker om når jeg snakker om verdi, er den typen verdi jeg gir selv, altså, der jeg personlig mener at for eksempel broren min er mer verdt for meg, enn en eller annen random person i Kina. Dersom jeg skulle snakke om det, vil jeg prøve å være konsekvent på å kalle det «personlig verdi«. Veldig ofte, hvis det går litt fort, kan man veksle mellom disse to typene verdi. Jeg skal prøve så godt jeg kan å la være.
Jeg bruker «egenverdi» synonymt med slik jeg har beskrevet begrepet verdier nå, men gjerne for å virkelig tydeliggjøre at det er en verdi som ligger grunnleggende og uavhengig av «personlig verdi«.
Moral
Moral er på mange måter basert på verdier, men der hvor verdier strengt tatt ikke sier noenting om hva som faktisk er greit, snilt, ondt og slemt å gjøre, har moral alt med nettopp dette å gjøre. Moral bunnes altså i verdi, men det moral er gjerne konsekvensene av verdiene. For eksempel: Dersom det ikke er forskjell i egenverdi på grus og mennesker, gir det ingen mening å snakke om at det er ondt å drepe et menneske.
Vitenskap
Når jeg snakker om vitenskap, er det begrenset til vitenskap som kan behandles av den vitenskaplige metode. Det vil si at når jeg bruker begrepet vitenskap, utelukker jeg digre områder, som historisk vitenskap, rettsteknisk vitenskap, osv. Altså, vitenskap er ting som kan bekreftes på laboratorier, ved hjelp av den vitenskaplige metode.
Når jeg snakker om fri vilje, snakker jeg ikke om fullstendig fri vilje, men om et minimum av evnen til å gjøre valg. Altså er det forskjell på å si at vi har fri vilje, og å si at vi kan bestemme alt helt selv. Når jeg snakker om fri vilje, tar jeg høyde for at det er en mengde variabler som også er med på å påvirke våre valg, som for eksempel psykologiske faktorer, historiske faktorer, fysiske faktorer, biologiske faktorer, osv.
Kroppens fysikk, fysikk, kjemi og biologi, moral, samvittighet, og empati, psykologi, sosiologi, kultur og historie.
Tett linket til fri vilje, er ansvar. Dersom vi ikke har fri vilje, gir det heller ingen mening å snakke om ansvar for egne handlinger. Jeg mener vi har såpass mye fri vilje, at vi faktisk må ta ansvar for våre egne handlinger, men som rettssystemet også påpeker, kan faktorer utenfor påvirke hvor mye ansvar vi har.
Prosessen av rasjonalitet forutsetter evnen til å kunne tenke på og om konkurrerende hypoteser, skille dem fra hverandre og trekke slutning om den beste forklaringa, ved hjelp av logikkens lover.